Evidensbasert kunnskap eller kunnskap som "virker" det er det som gjelder nå?!
Eller som Tone Kvernbekk sier i ingressen sin og som jeg trenger 4 respondenter på:

"Det er et krav i tiden at forskere skal produsere kunnskap som «virker», det vil si
at den bringer resultater som kommer elevene til gode. Teorien får da verdi først
og fremst når den kan omsettes til praksis i klasserommet. Men selv om vi trenger
denne formen for teori, fins det også andre oppgaver som teorien kan hjelpe oss med,
for eksempel rene beskrivelser av hva som skjer og hvorfor det skjer. Gapet mellom
teori og praksis er da ikke et problem, men snarere et rom der refleksjon kan skje."

Teorier som virker fordi de kan omsettes til praksis i klasserommet er noe
vi praktikere hele tiden jakter på, derfor tester vi ut  i nettsamtaler med elever, kollegaer
eller medstudenter på kurset vårt  i nettpedagogikk, hvor jeg har lært mye fra blogginnleggene
og fra Voicethread-oppgaven.

I denne oppgaven som her artikulerer seg reflekterer jeg over "nettsamtalen spillerom" med utgangspunkt noe jeg har lest (se over) og sammen med erfaringer jeg har som lærer og nå studentkoblet til muligheten Web 2.0 gir.

Multimodalitet tror jeg er noe av svaret. Vi jobber ofte i tekstformatet. Tekstens mening er blant annet betinget ikke bare av teksten selv, men også av den kulturelle og sosiale sammenhengen den er situert i. Å kommunisere med andre er en dynamisk prosess. Involvert her er en løpende tolkning av tegnkombinasjoner under skiftende kontekster, slik hermeneutikken er opptatt av, det vil si mangfoldet av tolkningsmuligheter. Det finnes mange tolkningsmuligheter og noe modeller (tolkningsmodeller) baserer seg ikke på at et stykkke informasjonsinnhold skal fraktes fra en sender til en mottaker. De fleste prøver å anskueliggjøre at kommunikasjon er en prosess som kontinuerlig går i begge retninger og mellom alle leddene. Det legges dessuten vekt på fortolknigsprosessen. Den meningen som gripes er ikke nødvendigvis sammenfallende med det intenderte budskapet. Mening er noe som oppstår i en kontekst, den er der ikke som noe konstant uforanderlig størrelse, men skifter både etter deltaker, tid og sted. Hermeneutikere (les: tolkningsteoretikere, opprinnelig folsom drev med religionseksegese eller tolkning av bibelske tekster) peker på at deltakerne må "forhandle" med teksten for at den skal (av)gi mening. Dette er noe som skjer som kontinuerlig  interaksjonsprosess. Leseren ser teksten i et skiftende perspektiv , slik at helheten forstås på grunnlag av delene og motsatt. Vi snakker gjerne om "den hermeneutiske sirkel". (Hoem og Schwebs 2010:62).

Med dette som bakgrunnshorisont, vil jeg denne oppgaven handle om nettsamtalens spillerom. Det vil altså være noen variabler som spiller med i dannelsen av mening i dette rommet. For eksempel det at fenomener som skal hånderes i form av avsendt budskap til mottaker, gripes og tolkes med utgangspunkt i hver enkelt deltakers erfaringer.

Web 2.0 gir altså muligheten til overskride tekstens begrensninger gjennom å utsette studenten for et multimodalt læringsmiljø, der muligheten er tilstede - både synkront og asynkront - for oppklaringer av typen nettsamtale og øvelser og eller faglig samhandling på sosiale medier.

Det som ligger meg nærmest på hjerte her, fant jeg i en kommentar på bloggen til Grethe Dillern, der hun  i en kommentar jeg gav til hennes blogginnleg på nettsamtalens spillerom", var at et vilkår for suksess for nettstudenter, synes være at de trenger opplæring i å lære og lære. Omvendt undervisning trenger en metodisk innføring som overskrider det rent teknikale ved bruk av PLSer og didgitale verktøy. Det er en ny læringskultur du skal tre inn i som nettstudent, og mye skal skje før du slippes på nett så å si, deretter vil mye dreie seg om forskjellige didaktiske grep innenfor mulighetsrommet til nettsamtalen.

Jeg tenker meg her noen konkrete tiltak eller grep for å lykkes bedre med å utnytte dette spillerommet, der jeg tror opplæring i gjensidighet og eller gjensidige forventninger er sentralt. Det samme er likeverdighet eller symmetri i relasjonen (assymetriske relasjoner duger ikke på nett heller, på nett er vi hverandres ressurser), etterrettelighet, det at du leverer i forhold til plan, at du våger å risikere noe ved å stille spørsmål og så burtetter. Reaksjoner mottas!!!

I følge sosialkonstruktivistisk læringsteori lærer vi gjennom samhandling med andre (Krokan 2012). Et anliggende hos deg er at for å skape et godt læringsmiljø må tudentene etablerer personlige læringsnettverk som legger til rette for reell samhandling. I studier på nett er dette mer krevende etter som studentene er spredt geografisk, og ikke har samme arena for etablering av nettverk som campusstudenter, flere nettstudenter gir også uttrykk for at det er ensom å være nettstudent. For å hjelpe studentene i etableringen av læringsnettverk har dere anvendt synkrone nettsamtaler på Adobe Connect. I begynnelsen av studiet der du som kullkoordinator har avholdt gruppevise møter med studentene i tilknytning til undervisningen i studiemetodikk. Det tror jeg også er et viktig grep, som jeg vil adoptere i høst.

Du siier dere hadde trøbbel med teknologien og at studentene hadde ulik digital kompetanse og at også du som lærer møtte utfordringer i bruken, dessuten var det krevende å skape den naturlig samtalen der alle deltakerne var med. Det er et poeng hos deg at flere syntes det var ubehagelig å møtes på denne måten, at det opplevedes som lkrevende å få i gang samtale med dem. Andre, sier du, var mer fortrolig med nettsamtaler (hadde brukt Skype privat). Utfordringen her var å styre samtalen, sånn at alle ble involvert. Etter hvert ble studentene mer trygge i situasjon og samtalen ble mer naturlig. Studentene var positive til at de både kunne se og høre medstudentene og lærer. Som lærer følte opplevede du å bli bedre kjent med studentene, enda til bedre enn når du møtte studentene i klasserommene på campus.Dette bare inspirerer meg til å sette i gang. Takk for formidling av viktig erfaringsdata!